Var det en Rakkar i tinbua?
av Sturla Leth-Olsen
Sildfisket slo til for alvor i Bjugnfjorden rundt 1620. Havna i Erisvika, som etter hvert fikk navne Tinbua (Tiende-bua), ble på få år omdannet fra å være ei søvnig lita fiskerhavn til å bli en travel liten småby. Ryktet om eventyrlige sildefangster nådde ut, først til bygdene i Innherred, så til vestlandsbygdene, så til og med til Danmark. Og fiskerne kom i hundretall for å bli rik i en fart. Innsiget til fjorden var så årvisst at de tilreisende like godt tok med seg familien, bygde seg hus i Erisvika og ble fastboende.
I havna sto bryggene på rekke og rad. I kjølvatnet til fiskerne kom håndverkerne: Tønnemakere, tømrere, sagbruksarbeidere, skreddere, smeder, skomakere, garnbindere, reipslagere, seglmakere. Trondheimsborgere slo seg ned i Erisvika for å drive handel der. Stedet tiltrakk seg også vidløftige eventyrere som så muligheten til å lure til seg lett-tjente penger fra godtroende fiskere.
Tettstedet Tinbua
Grunneier i Erisvika, Tinbua, var Jens Bjelke. Han tjente stort på å leie ut hus og grunn. Austråttgodsets jordebøker forteller at det i 1648 var 69 leietakere (husstander) i Erisvika, medreknet området under Ramnberget. Hvis hver husstand i gjennomsnitt besto av fem personer gir dette et innbyggertall på rundt 350 mennesker. Det ble også hevdet at det i sesongen kom ytterligere 500-600 mennesker til havna. Mange av disse bodde nok i båtene, men mange fikk losji på brygger eller i de mange strandsitterstuene. Og en kilometer lenger vest, i Ervika, bodde det 39 borgere og strandsittere. Etter datidens forhold kan.man si at Tinbua var et tettsted.
Rakkaren frakter bort en død hest. Dette var «ureint» arbeid, og derfor rakkarens jobb.
Tegning av Thomas Rowlandson.
Nattmann, rakkar
Det sier seg sjøl at når så mange mennesker bor så tett, vil det oppstå visse problemer. I Trondheim var de sanitære forholdene så dårlige at byens myndigheter ansatte 13 nattmenn. De fikk en anstendig lønn for å tømme byborgernes doer og ellers stå til tjeneste med å fjerne døde hunder og katter, kastrere hester, ja gjøre alt det ufyselige arbeidet som borgerne ikke ville gjøre.
Et nattmannshus fra Sandgata er blitt tatt vare på og står i dag på Sverresborg. Et oppslag forteller at hvis man gikk inn i et nattmannshus ble man automatisk æreløs. Byens øvrighetspersoner forsto nok hvor viktig det var å ha nattmenn, men folk flest så ikke slik på det. For dem var nattmannen, hans familie og hus befengt med vanære. Ingen ville ha noe med nattmannen, nattmannskona eller «rakkarungene» å gjøre. Det gjorde ikke saken bedre at nattmannen ofte var en tidligere straffange som fikk friheten tilbake for å tjenestegjøre som nattmann.
Tilbake til Erisvika, eller Tinbua, som stedet heter i dag. Det var utvilsomt behov for en nattmann her da befolkningen var på det høyeste på 1600-tallet. Men kildene nevner det ikke. Ordet «rakkar» dukker likevel opp i våre kilder. I en samtale med Johan Lyng i 1984 nevner han at et sted i Tinbua ble kalt Rakkarholet, visstnok et fengsel. Lenger ute i fjorden, nær Brandvikgården, var det en buplass som ble kalt Rakkarmyra. Likevel, ingen bevis for at det har vært en rakkar i Tinbua. Rakkarens virksomhet var kanskje så skambelagt at den ikke ble bokført på linje med prostitusjon og skjenking av øl og brennevin. Så, hvem vet?